Det høyskuldrede, blåfrosne mennesket tiner i takt med tela i bakken, og etter hvert som ansiktshuden blir brunere (eller i noen tilfeller rødere), blir også nordmannen gladere.

Han kaster av seg klærne og hopper i sjøen, lar Janteloven renne ut i havet med restene av svette og solkrem.

Så sprader han halvnaken og full bort til fremmede mennesker, drypper på piknikteppet deres og spør rett som det er om de ikke skal være med på fest.

At det er jobb i morgen er det ingen som bryr seg om. Du skal tross ikke sove bort sommernatta, sier nordmannen og tar seg et glass til.

By A Foreigner

I like Canadians.

They are so unlike Americans.

They go home at night.

Their cigarettes don't smell bad.

Their hats fit.

They really believe that they won the war.

They don't believe in Literature.

They think Art has been exaggerated.

But they are wonderful on ice skates.

A few of them are very rich.

But when they are rich they buy more horses

Than motor cars.

Chicago calls Toronto a puritan town.

But both boxing and horse-racing are illegal

In Chicago.

Nobody works on Sunday.

Nobody.

That doesn't make me mad.

There is only one Woodbine.

But were you ever at Blue Bonnets?

If you kill somebody with a motor car in Ontario

You are liable to go to jail.

So it isn't done.

There have been over 500 people killed by motor cars

In Chicago

So far this year.

It is hard to get rich in Canada.

But it is easy to make money.

There are too many tea rooms.

But, then, there are no cabarets.

If you tip a waiter a quarter

He says "Thank you."

Instead of calling the bouncer.

They let women stand up in the street cars.

Even if they are good-looking.

They are all in a hurry to get home to supper

And their radio sets.

They are a fine people.

I like them.

In the vast, open steppes of Mongolia, under a sky as wide and blue as the sea, Batu, a lone nomad, roamed.

His life was simple, his needs few, but his heart, heavy with loneliness.

One day, while traversing a particularly desolate area, he stumbled upon a wild horse, majestic and untamed. Its coat shimmered like burnished copper in the sun, eyes wild with the spirit of the steppe.

The horse, sensing Batu's presence, grew skittish. Batu, however, spoke gently, his words floating on the breeze like dandelion seeds.

Days passed..

With Batu slowly inching closer, sharing his meager meals, his voice a soothing balm. The horse, intrigued by this persistent human, began to accept his presence, inching closer with each passing day.

A bond formed, unspoken but as real as the earth beneath their feet. Batu named the horse Tenger, after the endless sky above. Together, they traversed the steppes, Batu sharing stories of his ancestors, Tenger listening with perked ears.

One evening, as the sun dipped low, painting the sky in hues of fire, Batu realized the lesson Tenger had taught him.

Life, like the steppe, was vast and unpredictable.

Friendship could be found in the unlikeliest of places, and it was the connections we make that give life its true meaning. With a heart now light, Batu and Tenger continued their journey, under the vast canopy of the Mongolian sky, together but free.

Min far er død.

Og i går tok jeg en elg av dage.

Hva kan jeg si.

Det var den eller meg.

Jeg var utsultet.

Jeg begynner sant å si å bli mager.

Natten før var jeg nede i Maridalen og tok høy fra en av gårdene.

Jeg åpnet en høyball med kniven min og fylte ryggsekken.

Så sov jeg en stund, og i grålysningen tok jeg meg ned til juvet øst for leiren og la ut høyet som åte på et sted jeg lenge har tenkt på som perfekt for et bakhold.

Deretter lå jeg på kanten av juvet og ventet i flere timer.

Jeg vet at det fins elger her.

Jeg har sett dem.

De har til og med vært helt oppe i teltet.

De trasker rundt her i åsen og følger sine egne mer eller mindre rasjonelle innskytelser.

Alltid på vei, elgene.

De ser ut til å tro at det er bedre andre steder.

Og kanskje har de rett.

Til slutt kom det uansett en.

Med kalven diltende bak.

Det satte meg litt ut at kalven var med.

Jeg hadde foretrukket at den ikke var med.

Men den var med.

Og vindretningen var perfekt.

Jeg tok kniven i munnen, ikke den lille, men den store, altså storkniven, og ventet.

Elgene tuslet sakte mot meg.

Småspiste litt i lyngen og på noen av ungbjørkene nede i juvet.

Og til slutt sto den der.

Rett under meg.

Stor som faen.

Elger er store.

Det er lett å glemme hvor store de er.

Og så hoppet jeg ned på ryggen dens.

Jeg hadde naturligvis gjennomgått rutinen i hodet dusinvis av ganger.

Jeg hadde forutsett at den ikke kom til å like det og at den ville flykte.

Og det stemte.

Men før den klarte å komme opp i fart, hadde jeg boret kniven ned i hodet dens.

I ett eneste kjempehugg var kniven kommet seg gjennom elgskallen og inn i hjernen og derfra stakk den opp som en litt rar hatt.

Jeg hoppet av og kravlet meg i sikkerhet opp på en stor stein, mens elgen så sitt liv passere revy:

Alle de gode dagene med nok mat, de solrike late sommerdagene, den kortvarige forelskelsen i oksen på høstparten og ensomheten etterpå.

Fødselen og gleden over å føre genene videre, men også de masete vintermånedene fra tidligere år, og rastløsheten, det hvileløse elementet som den for alt jeg vet kanskje synes det var en lettelse å bli befridd fra.

Den gjennomgikk det hele i løpet av noen korte sekunder før den falt.

Jeg ble stående og se på den en stund, og på kalven som ikke hadde løpt sin vei, men som nå sto ved siden av den døde moren og ikke helt forsto hva som hadde skjedd.

Jeg kjente et stikk av noe ubehagelig og fremmedartet.

Selv om jeg har bodd her ute en tid, er det første gang jeg dreper, og nå hadde jeg drept et svært dyr, det største i Norge, kanskje, og stikk i strid med min gode vilje, hadde jeg beskattet naturen på en brutal måte og sannsynligvis tatt mer ut fra den enn jeg var i stand til å gi tilbake, i hvert fall på kort sikt, og det likte jeg dårlig.

Det skal jo helst være en slags balanse i sakene.

Men sult er sult og jeg får heller gi noe tilbake etter hvert, tenkte jeg og hoppet ned fra steinen og jagde bort kalven før jeg trakk kniven opp fra skallen og åpnet magen på den døde elgen.

Mengder av innvoller veltet ut og jeg kuttet meg en slings av buken og spiste den rå.

Der og da.

Indianeraktig.

Deretter skar jeg det jeg klarte i håndterlige biter og bar noen av dem opp til teltet, hvor jeg hentet øksa og gikk tilbake og hugde opp resten.

Før kvelden hadde jeg fått hele dyret opp til leiren.

Jeg stekte store kjøttstykker på bålet og spiste meg mett for første gang på flere uker.

Resten av kjøttet hang jeg til røyking i en primitiv røykeovn jeg hadde brukt de siste dagene til å bygge.

Så sovnet jeg.

Og da jeg våknet nå i dag, hørte jeg kalven utenfor teltet.

Jeg hører den fortsatt.

Jeg tør ikke helt å stå opp.

Jeg klarer ikke å se den i øynene.

Jeg kan heller ikke bli liggende.

Jeg trenger melk.

Skummet melk.

Jeg fungerer dårlig når jeg ikke får melk.

Jeg blir irritabel og oppfarende.

Og jeg vet godt at jeg må ned blant folk for å skaffe melk.

Derfor gjør jeg det ugjerne, men melk bare må jeg ha.

Og det hender at jeg går ned til Ullevål stadion som en vanlig mann.

Det hendte riktignok langt oftere før, for ikke å si daglig, men etter at jeg, ja, hva skal jeg si, etter at jeg flyttet opp i skogen, for det er det som har skjedd, det er det jeg gjør, jeg bor i skogen, så har jeg gått dit sjeldnere og sjeldnere.

En av grunnene er at jeg ikke har penger.

En annen er at jeg ikke ønsker å treffe mennesker.

De byr meg imot.

Mer og mer.

Men jeg må ha melk.

Min far drakk også melk.

Men nå er han død.